Jeg elsker New York

Rottemannen

Det er snaut 15 år siden ble jeg dypt og inderlige forelsket i New York City. Og det virker som det er gjensidig. For meg gir det å dra til Manhattan den samme opplevelsen som andre får av å dra på hytta. Her kan jeg slappe av, lese, trene, lade batteriene og få energi. Ubeskjedent forsyner jeg meg i store jafs av det byen har å by på. I de periodene i året hvor jeg bor der prøver jeg å leve som en newyorker. Når jeg imidlertid forteller ekte newyorkere at jeg drar fra andre kanten av verden til Manhattan for å lade batteriene, rister de lattermildt på hodet. – «You crazy Norwegian»,  sier de.

En gang, bak en hylle med psykologibøker (dette er helt sant) på bokhandelen Barnes and Nobles, traff jeg en kar fra Portland i Oregon. Han satt på gulvet med en bok i fanget og så litt ”lost” ut. Han var i New York for første gang. Vi kom i snakk og jeg fortalte ham om hvor glad jeg er i byen og at jeg digger energien. Han hadde vært der i tre dager og var utslitt. Nå satt han på gulvet og bladde i en bok om Freud. Og han trodde simpelthen ikke på meg. – «How can you love this city, it´s to hectic», sa han. Portland har forøvrig over to millioner innbyggere.

Det er alltid like magisk å komme tilbake til Manhattan. Fra jeg setter meg inn i bilen på Newark Airport kjenner jeg sitringen, og i det vi forlater New Jersey er jeg oppspilt. Kanskje er det jetlaggen som forsterker det. Men det er det samme hver gang fortsatt, etter flere titalls turer til min favorittby. Noen ganger, hvis trafikken tillater det, ber jeg sjåføren kjøre via George Washington Bridge.  Å komme fra New Jersey, kjøre over den fantastiske gamle broen og så svinge ned på motorveien som går langs Hudson River på vestsiden tar nesten pusten fra meg. Men som regel kjører vi motorveien som tar oss rett til Lincoln Tunnell. Like før tunnellen åpenbarer verdens mest kjente skyline seg. Jeg sitter som vanlig i baksetet med et stort smil. Vet at det ikke er lenge igjen til jeg er på den aller beste øya jeg vet om – Manhattan.

New York er energi, tivoli og et sirkus. Det er sagt at New York spiser deg levende hvis du ikke passer på. Byen som aldri sover er en endeløs strøm av gule taxier, biler, folk til og fra. Lukten av ristede mandler, saltkringler og kebab fra gateselgerne med vognene er lukten av the greatest city on earth. Utrykningskjøretøyenes sirener som aldri slutter å ule, byens arroganse, og for ikke å glemme humoren. New York er dessuten tøff. Tidligere borgermester Guilliani sa en gang: – «Our city can beat your city any time».  Jeg lar meg fasinere av alle de kreative, gale men også herlige menneskene som lever livet sitt i denne enorme byen. Byen jeg ofte omtaler som et eget land i landet Amerika.

Det er hit jeg dras og vil tilbake til igjen og igjen. Chrysler Building, The Rock,  min favorittgate 6th Avenue, til joggeløypen min i Central Park, teatrene, stand-up klubbene og hjemmekamp med favorittlaget mitt i basket, The Knicks.  For ikke å glemme Madison Square Garden hvor alle de store stjernene alltid er innom for å underholde 10 000 mennesker i slengen. Det var her jeg så Prince,  og bare å tenke på det gir meg fortsatt frysninger. Den lille mannen ropte ut til oss, – «New York, let me see your cell phones». Ti tusen mobiltelefoner lyste mot ham i mørket før han dro i gang allsang med Purple rain. Da følte jeg at jeg var hjemme. Dette er mitt New York.

***

Boken Freddys New York kan bestilles her.

 

Del siden: