Kategoriarkiv: Innlegg

Kongen av New York

the late show with david letterman

Ikke bare er han en av New Yorks største turistattraksjoner, men han er også en legende innen amerikanske talkshow og showbiz. Nylig var jeg på min siste innspilling med David Letterman og hans Late Show på Broadway. Letterman og hans trofaste side kick og musikalsk ansvarlig, Paul Shaffer, har holdt det gående siden 1981 da showet gikk på tv-kanalen NBC. I 1993 flyttet han over til CBS og legendariske Ed Sullivan Theater. Dette er stedet hvor Elvis ble sensurert for sine sensuelle hoftebevegelser og bare ble filmet fra midjen og opp da han opptrådte på The Ed Sullivan Show. Det var også her Beatles gjorde sin aller første og legendariske opptreden på amerikansk tv i samme show.

Etter tusenvis av daglige kveldsshow på tv, skandaler, herlig humor og store tv-øyeblikk pensjonerer David Letterman seg som en steinrik og levende legende i mai i år.  Da tar populære Stephen Colbert over stafettpinnen. Eller «the new guy» som Letterman kaller ham.

Stephen Colbert

Stephen Colbert (bilde fra Wikipedia)

Jeg kommer til å savne Letterman. Ikke minst fordi han er like selvironisk som han kan være frekk og sarkastisk mot showets gjester, såvel som kjendisene som er skyteskiver i hans berømte monologer. Dette har også ført til at han rett som det er handler i krangler med mennesker. Ikke minst Donald Trump, som for ikke lenge siden var rasende på stjernen. Nylig var han atter gjest i programmet.

Jeg tok med min amerikanske venn Marissa på opptak og hun synes det var veldig morsomt. Selv har jeg vært på Letterman-innspilling en haug av ganger, og skal du til New York før mai anbefaler jeg absolutt å prøve og få billetter.

med marissa

Å være publikum på tv-opptak i Amerika er alltid gratis, man kjøper ikke billetter slik man må i Norge. Det kan være vanskelig å få tak i billetter til de mest populære showene, men det finnes noen triks. Skal du til New York og vil prøve å få tak i billetter til Late Show kan du gjøre det her.  Flere tips finnes i boken min, Freddys New York.

Så vidt jeg vet har det aldri, bortsett fra polfarer Liv Arnesen,  vært noen nordmann som gjest i stolen hos Letterman. Imidlerttid har det vært flere norske musikalske artister. Nylig var superpopulære Nico and Vinz gjester og tidligere har også Sondre Lerche (som bor i bydelen Willamsburg i New York) vært gjest. En annen bergenser som har sunget i programmet flere ganger er Sissel Kyrkjebø. Og hvem husker vel ikke Maria Menas famøse opptreden, hvor hun sang så surt at millioner av talkshowpublikummere antagelig mistet nattesøvnen. Jeg hadde tenkt å legge en link til Menas forferdelige opptreden hos Letterman her, men det ser ut som det er slettet fra youtube. Takk Gud for det. Og takk Gud for at han ga oss David Letterman. Leve kongen av New York!

Letterman

Letterman varmer opp publikum før opptak. (c) Freddysnewyork.no

The Russian Tea Room

Inngangsparti

Jeg vet ikke hvor mange ganger har jeg har gått forbi dette stedet på 57th Street. Det røde inngangspartiet med gullfargde bokstaver, vinduskarmer og dør. Ofte står det en uniformert kar utenfor med en like knallrød uniform. En gang nikket han blidt til meg, men jeg følte allikevel ikke for å sjekke ut stedet nærmere. Et sted mente jeg å ha lest at man omtrent måtte være gallakledd bare for å spise en enkel lunsj på The Russian Tea Room, og at gjester med joggesko nærmest var grunn til å kalle inn den beryktede russiske mafiaen.

57th Street er gaten rett ovenfor der jeg bor så jeg ser stedet omtrent hver dag, men jeg vurderte aldri å titte innom. Ikke før jeg hadde besøk av en kamerat og vi passerte dørvakten i den røde uniformen. Da tok jeg mot til meg og spurte om det var dresscode og om joggesko var forbudt slik jeg mente å ha lest. - Oh no Sir, that was many years ago, sa han. Ikke hadde han spesielt russisk aksent heller. Mer New Jersey egentlig. - But we have great food, you will love it, lovet innkasteren. Vi bestemte oss for å ta sjansen.

The Russian Tea Room ble åpnet i 1927 av medlemmer av den russiske  Imperialballetten.  Det var i begynnelsen et samlingssted for russiske flyktninger i New York, men ble etterhvert et drikkested hvor folk fra underholdningsbransjen hang før og etter forestillinger. Fortsatt er det ansett for å være en eksklusiv restaurant, selv om noe av glansen har falmet litt med årene.

Innenfor fikk vi umiddebart stifte bekjentskap med det rødeste spisestedet som New York antageligvis kan by på. Og da mener jeg bokstavelig. Det var rødt, gull og juggel så langt øyet rakk. Lokalet var nesten tomt, og en stram kelner med tydelig russisk aksent kom med menyene. Vi prøvde å uttrykke vår fascinasjon over hvor rødt det var, men russeren hadde lagt igjen både serviceinnstillingen og humøret hjemme. Eventuelt i Moskva. Han hadde ikke noe humor på at han jobbet på et sted som like gjerne kunne vært et fargerikt bordell i en westernfilm.

Interior_of_the_Russian_Tea_Room

Men det var altså her det skulle skje. På menyen var det mange russiske spesialiteter, men vi gikk begge for salat. Det viste seg å være et lurt trekk. The Russian Tea Room klarte å trylle frem den beste Cobb Salad jeg noensinne har spist noe sted i verden. Fantastisk! Og til den mest fantastiske prisen også. For da regningen kom på bordet så vi rødt. Igjen.

Du kan lese mer om The Russian Tea Room og mye annet i min nye bok Freddys New York.

 

 

Bilder: Wikipedia

Lukten av New York

Empire

Når det har gått en stund siden sist jeg var på Manhattan er det ofte lukten jeg begynner å savne først. For ingen by jeg vet om har en så særegen lukt som New York City. En karakteristisk lukt som aldri forandrer seg. Egentlig er det ikke en lukt, men mange lukter. Tilsammen utgjør alle disse lukten av New York. Den er der hver gang jeg setter mine bein på øya.

IMG_0128

Hvordan skal jeg beskrive den?  Eimen fra brente mandler og ristede nøtter på hvert gatehjørne er en ting. Alle kebab, pølse og gatevognene som selger stekt mat er noe annet.  Eksosen fra trillioner av biler og taxier, bussene som spyr ut kollektivprompen sin og ikke minst lukten av hestemøkk bidrar også i høy grad til Manhattans lukt. Sistenevnte kan være på vei ut. Den nye ordføreren, Bill de Blasio, ønsker nemlig å forby hestedrosjer. Disse har vært en viktig del av New Yorks bybilde og turisme i generasjoner der de står på rekke og rad utenfor Central Park for å kjøre turister inn og ut av parken. Organisasjoner som snakker på vegne av hestene jubler, mens konservative og tradisjonstro newyorkere protesterer høylyd. De vil ha hestene og lukten av den sure hestemøkka i fred.

Horse ride CP

På undergrunnen opplever jeg et helt eget duftunivers som er like vanskelig å beskrive.  Til tider kan det minne litt om et innestengt fjortisgutterom. Inne i togvognene derimot er det ganske frisk luft, for alle New Yorks t-banevogner har aircondition. Som virker.

Noen få hundre meter inn i Central Park puster man plutselig inn renere luft igjen. I parkens egen lille villmarksavdelingen «The Ramble», både lukter og oppleves det som man er et helt annet sted enn i en av verdens mest hektiske storbyer.

På Knicks og Rangers-kamper i Madison Square Garden er også  lukten ganske så karakteristisk. Newyorkere fyller opp drikkebegerene og rasker med seg hotdogs på vei til plassene sine.   Da lukter det game day. Lukten av saltkringler, pretzels, skal heller ikke glemmes.

En viss Mr. Titone i  administrasjonen til New York State foreslo en gang at furu skulle være den offisielle New York-lukten. Nyheten ble riktignok sluppet på 1. april, men Titone insisterte på at dette ikke var noen spøk. Ingen tok den godeste Titone alvorlig.

Og det skjønner jeg. For er det en lukt jeg aldri har kjent og antagelig heller aldri kommer til å kjenne i New York, så må det jaggu være furu. Det skulle tatt seg ut.

Den nye guideboken «Freddys New York» kan bestilles her.

Cupcakes

billys 2

Cupcakes er utrolig populært over hele verden. Det begynte imidlertid, som så mye annet, med at det først ble populært i New York. Etter at Carrie og venninnene i nittitalls-serien Sex and the city i flere episoder kjøpte cupcakes på Magnolia Bakery, tok det helt av.

Under arbeidet med den nye boken min som kommer til sommeren, har jeg vært på jakt etter Manhattans beste cupcakes. I dag har jeg rett og slett bare bestemt meg for at jeg ikke gidder å lete lenger.  Magnolia Bakery holder fortsatt koken og har supergode kaker. Mange hevder det er de beste. Jeg har imidlertid vært innom det bittelille bakeriet Billys Bakery i Chelsea, og  der fikk smaksløkene mine serieorgasme. To timer etter at jeg spiste en av favorittene,  tenker jeg fortsatt ikke på noe annet. Det var nesten så jeg ble overkjørt på 9th Avenue der jeg nærmest vinglet rundt med munnvikene fulle av kakesmuler og rester av en himmelsk topping.  Hadde taxien truffet meg der den kom i cirka 2000 km/t, hadde jeg dødd som en svært lykkelig mann.  Cupcaken jeg spiste het Red Velvet med vanilje og bananatopping.  Bunnen er knallrød og så myk og deilig at den smelter i munnen. I utgangspunktet er jeg ikke en kakemann en gang, men dette var magisk.  Hvis jeg skal prøve å beskrive smaken, så må det være som å ta en bit av Gud eller noe sånt.

Billys Bakery og flere av mine egne og personlige tips kan du lese mer om i den glade guideboken Freddys New York når den kommer 16 juni.

Snart skal jeg bli far til en liten baby. I skrivende stund har jeg faktisk mine tvil om den opplevelsen klarer å toppe en bit av Red Velvet cupcake. Vi får se.

cupcake

 Freddys New York kan bestilles her.

Landingen på Hudson River

Plane_crash_into_Hudson_River_(crop)

Den 15 januar 2009 skjedde det noe virkelig spektakulært på Hudson River i New York.  Du har sikkert hørt om det, men det er vanskelig å slutte å la seg fasinere av denne hendelsen.  US Airways flight 1549 hadde akkurat tatt av fra LaGuardia Airport, som er en innenriksflyplass lokalisert i Queens i New York. Mens flyet var i ferd med å stige til marsjhøyde, kolliderte det med en flokk gjess og begge motorene ble slått ut.

Flyet ble ført av den 57-årige kapteinen Chesley B. «Sully» Sullenberger.  Han var en svært erfaren pilot og sende umiddlebart ut mayday-melding. Rullebaner ble ryddet på flere flyplasser i nærheten slik at han kunne lande, men den tidligere jagerpiloten skjønte raskt at han ikke ville rekke frem til noen av dem.  Han bestemte seg derfor å lande på vannet i vinterkalde Hudson River.

«Sully» landet flyet nesten prikkfritt på vannet, og båter og redningsmannskaper kom raskt til. Ingen omkom eller ble alvorlig skadet. Kaptein Sullenberger ble på godt amerikansk vis umiddelbart en folkehelt, og gjestet alt av populære talkshows og prydet forsider på blader og aviser i måneder etterpå.

I boken min Freddys New York som kommer i juni kan du lese mer om dette,  samt den fantastiske Riverside Park. Den strekker seg langs Hudson River og starter på 72nd Street, litt ovenfor nedslagsfeltet for US Airways flight 1549.  At ingen ble alvorlig skadet eller drept i ulykken, tenker jeg på omtrent hver eneste gang jeg jogger langs elven. For en fantastisk bragd av både kaptein og crew.

Du se en rekonstruksjon av den dramatiske hendelsen på Hudson River her.

Ta også en kikk på den fantastiske parken. Et av mine yndlingsrekreasjonsområder utenom Central Park.

***

Flere spennende fakta og ting å gjøre i New York kan du lese om i guideboken Freddys New York. Boken kan bestilles her.

Skyskrapersvak

NYC 007

Noe av det kuleste jeg vet om er skyskrapere og høye bygninger. Jo større og mer spektakulære de er, jo mer fasinert blir jeg. Vel og merke synes jeg det er best å se dem nedenfra. Det gynger godt i mellomgulvet de gangene jeg har hatt besøk av venner i New York og har tatt dem med opp i The Rock – Rockefellerbygningen eller Empire State Building.

Forleden åpnet Marriott et splitter nytt hotell på Broadway helt oppe ved Central Park. Jeg har en venninne som jobber som bookingansvarlig der, og jeg fikk en eksklusiv behind the scenes-omvisning tre dager før åpningen. Rommene er spektakulære og enkelte har utsikt til både Central Park (se bildet), Times Square og videre nedover Midtown Manhattan. Et fantastisk skue, selv om jeg på bildet under har puls på ca. 200. Høydeskrekk er ingen spøk.

IMG_4353

Av og til når jeg rusler hjemover fra Madison Square Garden etter en basketkamp med The Knicks, må jeg bort og fysisk ta på min defintive favorittskyskraper i hele verden – The Chrysler Building. Denne fantastiske art deco skyskraperen troner helt klart øverst på min toppliste. Empire State med sine regelmessige og fantastiske lysshow på kveldstid, den vanvittig fasinerende Flatiron-bygningen som bare er to meter på det smaleste (og heller ingen skyskraper men veldig kul) og Lipstick-building til tross – ingenting kan måle seg med Chrysler synes jeg. Det 319 meter høye kunstverket er mest kjent for sitt karakteristiske spir. Det sies at det er laget for å ligne hjulkapslene på en 1929-modell Plymouth.

IMG_0008

En ting er gærningene som bygget disse kolossene uten dagens moderne hjelpemidler, men mine tanker går alltid til de virkelige heltene. Da snakker jeg om de som har jobben resten av livet med å vaske vinduene. Det sies at det er en skyskraper som er spesielt vanskelig å vaske, og det er Empire State Building. Ungdommer står på utsiktsplatået og hiver ut leskedrikker som søler til vinduer flere titalls etasjer nedover. Dette er både seigt og vanskelig å få vasket av, spesielt på vinteren. Å vaske skyskrapere er dessuten en utrolig tidkrevende jobb. Det tar for eksempel en hel måned å vaske Hearst Tower. Og det er hvis været er bra.

Her kan du se noen vindusvaskere i aksjon med The Empire State Building anno 1938.

Jeg kjenner det velter seg i magen bare av å se et sånt klipp. Men det er rart med det når man er skyskrapersvak.

***

Guideboken Freddys New York kan bestilles her.

 

 

Stand-up i New York

Comedy Club 

Jeg har etterhvert sett stand-up og humorshow i mange byer rundt omkring. Blant annet Second City i Chicago, Gong Show i Amsterdam, Comedy Store i London, The Punch Line i San Fransisco og Norra Brunn i Stockholm for å nevne noen. For ikke å glemme stand-up på Tivoli i København. Som jeg forøvrig ikke skjønte en dritt av.

Men ingenting er som å se stand-up i New York. Ikke fordi komikere nødvendigvis er så mye bedre og morsommere der enn i Norge. Snarere tvert i mot. Jeg synes vi har et forholdsvis høyt nivå på stand-up her til lands, for jeg er den første til å innrømme at jeg ser mye dusinvare på stand-up scener i Amerika. Men det er noe med humorklubbenes historie og alt som sitter i veggene som gjør det spennende. Og ikke minst hva som kan skje på en stand-up kveld på Manhattan. Dette kommer jeg tilbake til litt senere i dette innlegget.

Ta klubben til humorlegenden Rodney Dangerfield, Dangerfields, for eksempel. Jeg elsker å ta med venner hit, for dette er så klassisk og autentisk det kan få blitt når det kommer til stand-up klubber.  Dangerfields ligger på East Side, er intim, dunkel og stoler og interiør er kledd i rød plysj. Det er som å befinne seg i en Seinfeld-episode. Bare å vite at ALLE de store komikerne i Amerika en eller annen gang i karrieren har stått på scenen her, gjør dette stedet til en stor opplevelse for ekte humornerder. Klubben ble på åttitallet mye brukt til å ta opp stand-up specials for tv, og den har også vært benyttet i flere filminnspillinger. Rodney «I don´t get any respect» Dangerfield døde i 2004, 83 år gammel, men klubben lever fortsatt i beste velgående.

Beveger man seg nedover til Lower Manhattan er det en klubb som gjelder, og det er Comedy Cellar. Nok en klubb med mye historisk sus som har hatt, og fortsatt har, alt som kan krype å gå av storheter på scenen. Komikere som Louic CK, Chris Rock og Jerry Seinfeld opptråde både her og på Gotham Comedy Club lenge før de ble berømte. Og her kommer jeg til det med at man aldri vet hva som kan skje når man er på show i New York: – Er du heldig kan det være at en superstjerne uannonsert hopper opp for å prøve noen minutter med nytt materiale. Det skjer rett som det er, og sjansen er størst for å få oppleve dette hvis man går på et av de tidlige showene. Sist jeg var på Gotham overrasket plutselig Lewis Black  med et rasende forbanna og hysterisk morsomt sett helt utenom programmet.

Comedy Cellar

Andre klubber som kan være verdt et besøk hvis man er i byen er Upper West Side-klubben Stand Up NY.  Comic Strip ligger på East Side, ikke langt fra Dangerfields, og så er det selvfølgelig Carolines på Broadway. Sistenevnte har alltid store navn på plakaten, men kjører også rene amatørkvelder som kan by på gapskrattende overraskelser. På Carolines har jeg sett både Micheal McDonald (du vet Stuart fra Mad-TV), Andrew Dice Clay (Diceman rocker fortsatt) og Gilbert Gottfrid (The Aristocrats).

På amerikanske stand-up klubber har de noe vi ikke har i Europa eller Norge. Det er det som kalles ”A two drink minimum”. I tillegg til inngangsbilletten er man forpliktet til å kjøpe minimum to enheter drikkevarer. Det trenger ikke være alkohol.  Kaffe, brus og vann på flaske teller også. Av og til kan man få inntrykk av at det dreier seg mer om å selge drikkevarer og frityrmat enn humor.

Da er det et paradoks at en typisk midt-på-treet stand-up komiker i New York gjerne opptrer med 25-30 show i løpet av en uke, og kan gjøre så mange som syv-åtte show på en kveld.  På ukedagene tjener de ikke mer enn 25 dollar pr. show. Det er omtrent det en norsk komiker får i ølbonger når han er ute på jobb.

Rett som det er fyller store komistjerner Beacon Theater eller  Madison Square Garden.  Men noen trives imidlertid fortsatt best på bittesmå teatere. Neste måned skal jeg se den rødhårete og rappkjeftede Kathy Griffin på et mindre teater på Staten Island, og flere ganger fikk jeg sett den nå avdøde legendariske komikeren Joan Rivers på et bittelite teater 42nd Street.  Fantastiske Rivers var en vandrende reklame for plastisk kirurgi såvel som for photoshop. Noe bildet under viser.

Skjermbilde 2014-02-24 kl. 12.50.40

 

 

Alle parkers mor

IMG_0005

 

Central Park må være verdens mest kjente park. Og kanskje den mest brukte og verdsatte også. Parken blir ofte omtalt som det viktigste kunstverket i Amerika. For parken er så godt som menneskelagd fra begynnelse til slutt.

Noen mener sågar at Central Park bør omtales som et utendørs museum, i og med at den gjør bruk av attraksjoner i nabolaget og dermed blir helhetlig. Ikke minst med tanke på omkringliggende kulturinstitusjoner som The American Museum of Natural History og The Metropolitan Museum of Art.

Central Park ble bygget i årene 1858 til 1873. Den er endel av den opprinnelige byplanen for New York og ble utformet av Frederick Law Olmstead og Calvert Vaux som vant konkurransen om å skape den fremtidige parken.

Da området som i dag utgjør Central Park i 1853 ble utpekt som et fremtidig område for byens grønn lunge, bodde det 1600 mennesker på dette ugjestmilde området som hovedsaklig bestod av sumpområder. Central Park er 3,4 kvadratkilometer stor og strekker seg rektangulært fra 59th Street og helt opp til 109th Street.

Hovedhensikten med parken er å være en beroligende sone og et slags terapeutisk alternativ til det utmattende kaoset som ellers preger storbyen New York. Og Newyorkere vet å elske parken sin. Den er flittig brukt både til hundelufting, trening, lek med barn, picnic, dating, lesing, soling og en rekke andre aktiviteter. Blant annet har The New York Philharmonic gratis sommerkonserter i parken, og hver sommer settes Shakespeare in the park opp med kjente skuespillere som Al Pacino på scenen. Utendørsamfiet har av og til konserter med store stjerner som Elton John og Gart Brooks.

I parken kan man ro på den lille innsjøen, gå på skøyter på The Ice Rank om vinteren, det finnes en liten zoologisk hage der, spisesteder, turløyper og man finner viltområdet The Ramble med et rikt fugle -og dyreliv. Ekornene er mange, de er tamme og spiser nesten fra hånden innimellom nøttesankingen.

Alle New Yorks parker er forøvrig vedtatt å være røykfrie.

Noen imponerende tall:

  • Hvert år besøker 25 millioner mennesker parken.
  • Den inneholder 94 kilometer med gangstier.
  • Over 240 filmer har blitt spilt inn der.
  • Det finnes over 9000 trebenker og 26 000 trær i Central Park. Hvert tre har sitt eget nummer.
  • På vandring rundt omkring kan man gå over 26 ulike små og litt større broer.
  • I parken finner man også 29 statuer. En av dem er av H.C. Andersen.

Central Park drives av Central Park Conservancy som er en privat non-profit organisasjon. Det årlige driftsbudsjettet er på over $20 millioner.

En av måtene de får inn penger på, foruten vanlige donasjoner, er at man kan adoptere en av de tusenvis av benkene. Da får man en liten navneplate på benken hvor man kan skrive sitt navn og og et lite budskap.  La oss håpe Petter Stordalen leser dette. Gunhild fortjener en benk. Eller kanskje to? Det koster bare $7500 pr. stykk.  Og det er  ikke mer enn Stordalen panter flasker for etter en av sine mange kjendisfester.

Nedenfor ser du min gode kamerat Terry. Han bor  i Central Park og er et ekte New York-ekorn. Født og oppvokst i byen.

IMG_0112

 

Omtrent midt i den enorme parken finner man innsjøen The Jackie Kennedy Reservoir. Mange, deriblant meg, har sine faste løpeturer rundt vannet. På den 2,54 km lange runden er det kun tillat for gående og løpende. Newyorkere har funnet ut at løpende og gående mennesker ikke trenger å risikere å bli nedrent av gale folk på sykkel verken på løpeturen eller når de spaserer på et fortau. Veldig praktisk med slike regler egentlig.  Vannet ble omdøpt til Jackie Kennedy  Reservoir i 1994 for å ære Jacqueline Kennedy Onassis som likte å løpe i området.

IMG_3126

I filmer om New York fra sytti og åttitallet var det å bevege seg i Central Park etter mørkets frembrudd synoymt med å bli ranet, voldtatt eller drept. I dag som NYC er Amerikas tryggeste by, er det ikke helt på den måten. Derimot risikerer du for eksempel å bli løpt ned av joggere. En rekke løp arrangeres hele året, og høydepunktet er kanskje The midnight run som starter i det klokken slår tolv på natten nyttårsaften.

Interessert i mer info om Central Park? Du finner parkens egen hjemmeside her.

 Les mer om parker i boken Freddys New York, som kan bestilles her.

Jeg elsker New York

Rottemannen

Det er snaut 15 år siden ble jeg dypt og inderlige forelsket i New York City. Og det virker som det er gjensidig. For meg gir det å dra til Manhattan den samme opplevelsen som andre får av å dra på hytta. Her kan jeg slappe av, lese, trene, lade batteriene og få energi. Ubeskjedent forsyner jeg meg i store jafs av det byen har å by på. I de periodene i året hvor jeg bor der prøver jeg å leve som en newyorker. Når jeg imidlertid forteller ekte newyorkere at jeg drar fra andre kanten av verden til Manhattan for å lade batteriene, rister de lattermildt på hodet. – «You crazy Norwegian»,  sier de.

Les videre